Monday, 19 September 2016

Boligbobler, Gjeldsvekst og Pengesystemet

Below is an article specifically written for my Norwegian followers addressing one fundamental reason a housing bubble is plaguing the country. 

Source: Mewoki
Debatten, som dessverre kommer mange år for sent, hetes opp om hva man skal gjøre med den kraftige prisveksten i boligmarkedet, spesielt i "pressområder". Må det bygges flere boliger? Øke beskatning av (sekundær) bolig? Innføre strengere rammelån-krav? Det florerer av "løsninger" og meninger for hvordan prisveksten kan stoppes. Alle disse forslagene har en ting til felles: de adresserer symptomer og ikke det fundamentale problemet.

Huspriser fastsettes, som for de fleste andre priser, av de subjektive verdivurderingene av selgere og kjøpere som gjenspeiler seg i tilbud og etterspørsel. For å stagge prisveksten må man derfor øke tilbudet eller redusere etterspørselen (eller en kombinasjon av de to). Oftest sentrerer diskusjonen seg rundt førstnevnte. Nylig kan man derimot lese at Finanstilsynet foreslår nå en ny maksgrense for hvor mye du totalt kan låne i forhold til inntekten. Hvis dette skulle innføres kan nok etterspørselen gå noe ned som igjen kan dempe prisveksten. Etterspørselen er jo primært drevet av potensielle kjøperes muligheter til å finansiere det meste av boligkjøpet med lån som i disse dager blir utstedt med historisk lave renter. Løp og kjøp, for i morgen er prisene enda høyere. Ok, så vi demper etterspørselen med å gjøre det vanskeligere å få lån. Men, har noen overhodet tenkt på hvor bankene får alle disse pengene fra som de låner ut? Og hvordan i all verden kan de låne så mye penger ut til en så lav rente?  

Vi er nå ved problemets kjerne som er den egentlige årsaken til ikke bare historisk høye boligpriser, men også bobler i aksje- og obligasjonsmarkedet og mange andre aktiva klasser: banker låner ikke ut penger de allerede har, de lager nye isteden!

De fleste pengesystemer i verden i dag er basert på noe som kalles «fractional reserve banking». Dette er et system hvor banker til enhver tid kun har en liten andel reserver i forhold til innskudd og som kort fortalt er basert på bruk av penger som kun har verdi fordi de respektive statlige myndigheter har erklært at disse er lovlig betalingsmiddel. Nasjonale sentralbanker og banker har således monopol på penger da de er alene om å skape nye penger samt å styre pengemengden. Dette alene betyr at ingen av verdens markeder er «frie» i den rette forstand da penger er involvert i de fleste transaksjoner.

Fra gammelt av var penger edle metaller som hadde verdi i seg selv slik som gull og sølv. Etter hvert ble papirsedler brukt som penger, men man kunne da når som helst veksle disse inn for en fastsatt menge gull. Papiret var derfor så godt som gull ? dette pengesystemet ble kalt gullstandarden. Spesielt fra starten av første verdenskrig ble denne gullstandarden gradvis utvannet, helt til den forsvant fullstendig da Bretton Woods samarbeidet ble avsluttet i 1971. Siden den gang har stort sett alle land operert med penger som ikke er basert på noe som helst og som derfor ikke har noen underliggende verdier. Dagens penger er derfor totalt verdiløse skulle folk miste tilliten til dem og slutte å bruke dem. En kraftig økning i den norske pengemengden siden 1971 har bl.a. resultert i at krona har mistet mer enn 97% av sin verdi sammenlignet med gull.

«Fractional reserve banking» (FRB) betyr kort fortalt at banker kun behøver å ha reserver som er mindre enn 100% av de totale innskuddene fra kundene. Mange land opererer med et reservekrav på rundt 10% som blir definert på forskjellige måter (her arbeider blant annet BIS for å strømlinje dette). Verdens sentralbanker er til enhver tid klare til å tilføre banker likviditet når det skulle trenges. Dette er selvfølgelig en stor del av grunnen til at banker har så lite reserver i første omgang (moral hazard).

Et særtrekk ved FRB er at banker kan skape nye penger gjennom å skape nye innskudd basert på tidligere innskudd. For eksempel, en bank som mottar kr 100 i innskudd fra en kunde kan utstede et nytt lån til en verdi av kr 90 hvis reservekravet er 10%. Når et nytt lån utstedes så krediterer banken kunden med et innskudd ? og innskudd er penger. Pengemengden øker dermed med kr 90 da begge kundene fortsatt har tilgang til innskuddene sine. Når lånekunden siden bruker det nye lånet så havner pengene til slutt (hvis vi ser bort fra kontanter) i en bankkonto igjen. Banken som mottar pengene kan da låne ut kr 81 (kr 90 x (1-10%)) som øker pengemengden med et tilsvarende beløp. Dette kan gå sin gang helt til det første innskuddet på kr 100 har blitt til kr 1,000 (kr 100/10%). Det er slik pengemengden øker under «normale» forhold. Banker kan således skape nye penger ut av tidligere nyskapte penger. Kort fortalt, banker kan skape nye penger ut av ingenting. Det som kjennetegner FRB er derfor at banker kan skape et nytt innskudd uten en tilsvarende reduksjon av et annet innskudd. At en av bankenes viktigste oppgaver er å låne ut hva andre har spart er derfor mer en myte enn virkelighet. Bankenes ordinære virksomhet spesialiserer seg derfor på isteden å skape nye innskudd (som er penger) basert på tidligere nyskapte innskudd - de spesialiserer seg rett og slett på trykking av nye penger som de tjener penger på gjennom renter og gebyrer. 

Såkalte «finanskriser» er mer korrekt beskrevet som bankkriser grunnet bankenes lave reserver og svært lite egenkapital, blant annet i forhold til innskudd, som på et eller annet tidspunkt nødvendigvis vil skape økonomiske problemer som påvirker en hel økonomi.

Når banker får likviditetsproblemer, som de alltid gjør etter en periode med sterk kredittvekst, kan sentralbanker kjøpe statsobligasjoner (og andre verdipapirer etter hvert som sentralbanker stadig utvider sine «verktøy») av både banker (som øker bankenes reserver) og andre selskaper (som øker pengemengden) eller låne penger direkte til bankene (som også øker bankenes reserver). Når bankenes reserver økes betyr det at de kan låne ut mer, eller redusere sin utlånsvekst mindre, enn hva som ellers ville ha vært tilfelle. Det som er bemerkelsesverdig her er at sentralbanker kan både kjøpe verdipapirer samt låne penger til banker selv om disse sentralbankene ikke allerede har penger. Dette fordi sentralbanker kan skape nye penger elektronisk gjennom noen få enkle tastetrykk (debit lån eller verdipapirer og kredit reserver som er gjeld til den relevante institusjonen, vanligvis banker). Både sentralbanker og banker kan således skape penger ut av ingenting. Hvis begge gjør det samtidig kan pengemengden og gjelden vokse raskere enn ellers.

Under dagens pengesystem blir alle nye penger skapt som gjeld; når banker utsteder et lån til en kunde (eiendel for banken) skapes samtidig en gjeldspost til kunden (innskuddet som kunden nå eier). Dette gjør det svært enkelt å øke forbruket på bekostning av sparing som gjør «øyeblikkelig tilfredsstillelse» mulig på en stor skala. Dette er hovedgrunnen til at land i spesielt den vestlige verden vil oppleve lav eller negativ vekst i lang tid fremover dersom den økonomiske politikken ikke endres: det er for høyt forbruk i forhold til produksjon over lang tid som er problemet, et problem som gjenspeiles i den høye gjeldsveksten. 

Høyere forbruk finansiert av økt gjeld kan bare gjøre ting verre da man ikke kan løse et problem med mer av det som faktisk forårsaket problemet. En økonomisk politikk som tilrettelegger for økt sparing og høyere produksjon er således den eneste løsningen på dette problemet. Økt forbruk følger like bak, men økonomisk vekst starter med økt sparing og produksjon av varer og tjenester som folk etterspør - og ikke den motsatte vei som feilslått økonomisk politikk i de fleste land i (den vestlige) verden vil ha oss til å tro. Kort fortalt, økt forbruk drevet av økt verdiskapning og inntekt er sunt, mens økt forbruk drevet av gjeldsvekst er usunt. Førstnevnte er bærekraftig. Sistnevnte derimot er uholdbart og ender alltid med økonomiske kriser eller mindre kjøpekraft og i noen tilfeller, økt fattigdom.




Skal man derfor på sikt unngå å skape økonomiske bobler, være det seg i boligmarkedet, aksjemarkedet eller andre markeder, så må man fjerne bankenes muligheter til å utstede nye penger samt avslutte Norges Bank's rolle som "lender of last resort". Verken Finanstilsynet, Finansdepartementet eller Stortinget, og spesielt den norske ukritiske presse, ser ut til å ha forstått dette fundamentale problemet med dagens pengesystem. Noen hoder i Norges Bank er muligens klar over problemet, men de er nok mer interessert i å drive pengepolitikk enn noe annet. Å regulere symptomer derimot hjelper ikke, som vi så smertelig erfarte under de to forrige bankkrisene (ca 1988-1992 og ca 2008-2009). I denne omgang er det uansett altfor sent.



No comments:

Post a Comment